IoPT Østlandet

  

Så lenge jeg kan huske har jeg vært svært sensitiv for alt og alle rundt meg; stemninger, humør, lyder, stress. I perioder virket det som om jeg «tok inn alt» fra omgivelsene. Når de rundt meg hadde det bra, hadde jeg det bra også. Men hadde jeg det egentlig så bra? Visste jeg noe om hva JEG ville?

Veldig lite. 

​

Min første «kollaps» var i ca 2001. Jeg kom meg midlertidig på bena ved mye god hjelp, og greide så godt jeg kunne å være mamma, ektefelle, datter, kollega, venninne, søster m.m.

I 2011 «kollapset» jeg for andre gang. Kroppen min hadde skreket STOPP over lang tid, men jeg overså alle signaler. Min mor var alvorlig syk, på hjemmebane var livet krevende og jobben tok etter hvert mye krefter. Jeg ble av flere oppfordret til å sykemelde meg fra min svært spennende og givende jobb som helsesøster, men DET kunne jeg jo ikke … Til slutt var kroppen min full av eksem, energinivået ble lavere og lavere, og jeg gråt og gråt. Dette ble starten på noe som skulle vise seg å bli et svært langvarig avbrekk fra arbeidslivet.

​

Samtidig ble det starten på noe som har endret hele livet mitt!

​

Et par år tidligere hadde jeg vært på en informasjonskveld ved Institutt for Traumearbeid. Den gang forsto jeg at dette «var noe», men at det ikke var tiden for å utforske det da. Etter at kroppen min sa stopp i 2011, skjønte jeg at «Nå var tiden inne» for å ta meg selv på alvor og gjøre noe for å få en endring.

​

Hvorfor ble det sånn? Det var tydelig at LIVET var litt mye over lang tid, og hva lå bak dette?

​

Det vet jeg mye mer om nå! Ved å få kontakt med ubevisste minner og følelsene disse minnene bringer fram, ha mer medfølelse med meg selv for hvordan det var og er, har mange overveldende følelser og stengsler i meg gradvis sluppet taket.

​

«Det er ikke nødvendigvis det som skjedde som er det største traumet, men det det har gjort med meg.»

                                      (F. Ruppert)

​